Men er det ikke...?

Det er ikke sikkert det har noen rot i sannheten, men det har vist seg at enkelte mener jeg minner om noen andre.

1. Jeg tror det var på bussen fra Furuset til Bussterminalen for et år eller to siden at det dukket opp en ung gutt som lurte på om jeg var Jens Fossum. Det må sies at jeg hadde med meg kontrabassen, som også Fossum trakterer. Og dette var nok en viktig grunn til forvekslingen.




2. Det samme gjelder nok med nummer 2.
I blokka der jeg bor er jeg stadig ut og inn med både kontrabass og elbass. Og fra Helge, som jeg bor med, har jeg fått høre at andre i blokka mener på at de har sett Frode Berg gå ut og inn av blokka.



3. Den siste forvekslingen i denne omgang skiller seg litt fra de andre. Han er riktig nok også musiker, men han spiller ikke så ofte bass som de andre. Jeg var på vei inn på Bare Jazz (butikken i Grensen) noen uker tilbake. Der møtte jeg ei eldre dame i døra som stoppet opp og så litt rart på meg. Jeg kunne ikke annet enn å stoppe opp selv også. Da hun etterhvert åpnet munnen viste det seg at hun var dansk, og hun lurte på om jeg kunne være Bugge Wesseltoft. Kanskje har det med de litt markerte brillene å gjøre.


Jeg blir jo litt beæret av å bli sammenliknet med disse musikerne, selv om det for så vidt ikke har noe med musikken å gjøre. Hvis jeg sammenlikner disse tre bildene er det allikevel ett felles kjennetegn det er umulig å la være å legge merke til, og det er hårsveisen - eller mangelen på dette. Det begynner riktig nok å bli noe tynt i rekkene på toppen av hodet mitt, men skallet er jeg da ikke!

Liker T-banen meg?

Jeg liker T-banen. Den er så nede på jorda lissom. Ja, faktisk under jorda innimellom. Det har kanskje blitt litt jåleri med de nyeste vognene, men det syns jeg er helt greit.

Jeg har kort vei til T-banen. Det er kanskje noe av det kjekkeste. Også kommer man seg til de sentrale stedene i byen: Majorstua, Nationaltheatret (pass på avstanden mellom tog og plattform), Stortinget, Jernbanetorget (med overgang til Oslo S og Bussterminalen), og for ikke å snakke om Grønland.

Jeg morer meg litt over butikkene ved T-banen. Da tenker jeg på min stasjon, som altså er Grønland. Og det er spesielt butikken med de blinkende skiltene i vinduet som vekker min oppmerksomhet. Det er så unorsk, som Grønland forøvrig. Og det gleder meg at jeg på vei til stasjonen faktisk kan gå forbi et stort juletre ute på Grønland Torg med ikke bare julelys, men faktisk også julepynt!!

Jeg har oppdaget en julehilsen på T-banen. Der det vanligvis står reklame for ditt og datt (veldig ofte for mobiltelefoner, føler jeg) sto det nå følgende:

Vi ønsker alle våre kunder en riktig god jul og ett godt nytt år!

Jeg tar til meg hilsenen fra T-banen. Allikvel undrer jeg meg litt på om det er med overlegg at den bare ønsker meg ett godt nytt år.

Tagging med budskap

Jeg står og venter på bussen ved Folkvangveien, og da legger jeg merke til dette på den andre siden av veien:

Drit i helsekøen - bygg opera!!

En stykk herlig sarkastisk tagging der altså.

Være(t) eller ikke være(t)

Enhver værmelding starter gjerne med en oppsummering av hvordan været har vært det siste døgnet. Hvorfor det? Setter man på værmeldinga for å se eller høre hvordan været har vært i dag? "Jasså, har det vært fint vær i dag, sier du? Også jeg som ikke har vært utafor døra! Da var det jammen godt jeg fikk se sola på skjermen hvertfall."
Nei, jeg kjenner rett og slett ikke noe behov for å se hvordan været har vært. Hvor mye nedbør som har kommet, som man kan være heldig å få med seg på radioværvarselet, kan muligens være litt interessant. Men det stopper der.

Jeg vil se hvordan været blir, jeg. Eller hvordan man tror været blir. For man kan tydeligvis aldri være helt sikker. Jeg vil imidlertid hevde at jeg har blitt flinkere til å få med meg det som faktisk skjer på værmeldinga. Før hente det rett som det var at jeg så på værmeldinga uten å huske noe som helst i etterkant. Hva som er grunnen til dette er jeg usikker på. Kanskje det har blitt viktigere for meg med årene hvordan været faktisk blir i morgen? Eller kanskje det var litt som å se på klokka uten å huske hva den faktisk var et lite øyeblikk senere?

For noen er det kanskje nok å se litt på værdamene på Tv2, å filosofere over om Kristen Gislefoss har lagt seg ut noe mer eller å se Arild Mentzoni på skjermen og drømme seg tilbake til barne-tv og faren til Albert Åberg?

Dette bildet vitner om at det har vært en fin dag på Mandalskysten.