Oslo S - Lillestøm

Her om dagen tok jeg toget til Lillestrøm. Det har jeg gjort før, og den togturen er vel ikke akkurat veldig særegen i seg selv. Det må i så tilfelle være det faktum at man kan velge om man vil ta et tog som tar 11 minutter eller et som tar nærmere en halvtime..

Det ble 11 minutters toget denne dagen. Liker å komme fort fram, jeg. Hvertfall når det uansett ikke er noe særlig å se, eller turen er lang nok til at en kan ta seg en lur. I tillegg hadde jeg med meg kontrabassen, og jeg ble dermed stående i "gangen" mellom to vogner - sammen med Richard, en kamerat.

Jeg er alltid litt usikker på om jeg skal kjøpe billett på stasjonen eller på toget. Noen ganger sier det seg litt selv, siden jeg ofte ikke har tid til å kjøpe billett på forhånd og bare må haste til toget. Andre ganger vurderer jeg litt frem og tilbake. Hvis det ikke er så mye kø på stasjonen og jeg har litt ekstra tid, blir det gjerne til at jeg går for stasjonsbilletten. Egentlig har det jo ingenting å si, da. Prisen er den samme, og en kan bruke kort på toget óg, hvis det er ønskelig.

Denne gangen var det en god del kø i billettluka og samtidig var det ikke mest tid tilgjengelig, så da ble vi enige om å drøye billettkjøpet. Det ble en mer spennende tur enn vi hadde ventet oss. Da vi var omtrent halvveis så vi konduktøren komme oppover den ene midtgangen, men det var en god del folk i den vogna, så det tok sin tid. Og i tillegg virket han veldig trivelig. Så ut som han tok seg god tid og var omgjengelig. Det var da vi begynte å leke med tanken om at vi kanskje ikke rakk å betale.

Vi hørte de rope opp Lillestrøm over høytaleren, og konduktøren hadde fortsatt noen meter igjen. Da la jeg merke til at han begynte å stresse litt for å få sjekka billettene til de siste i den vogna før vi var framme. Han greide det og kom seg til utgangen, der vi stod, litt før toget stod stille. Jeg strakte hånda ned i veska etter lommeboka, men det så ikke ut som konduktøren var interessert. Han følte vel han hadde gjort nok på turen fra Oslo S til Lillestrøm. Det gikk noen tanker gjennom hodet mitt: Skal jeg si til konduktøren at jeg ikke har fått betalt ennå? Men da må vel kanskje Richard også betale? Og det er vel strengt talt konduktørens jobb å sjekke billettene? Det er vel ikke vi som må oppsøke han? Oppsøke og oppsøke..han er jo rett her, da. Deilig å slippe å betale de 49 kronene, get.

Det ble til at jeg ikke sa noe. Vi gikk ut og det var masse folk på perrongen. Jeg la allikevel merke til at det var noen som oppsøkte konduktøren for å få stemplet billetten sin - billetten jeg altså ikke hadde.

Hva mener så dere at man skal gjøre i slike situasjoner? Jeg er litt usikker må jeg ærlig innrømme. NSB får jo ikke de pengene de skulle hatt, men er det mitt problem? Er dette å snike på toget? For det vil jeg jo ikke ha på meg...

Steder utenom det vanlige

I kveld har jeg vært 2 steder jeg ytterst sjelden er, og det er jo litt artig. Stedene er Gardermoen og Nittedal. Og jeg syns det var veldig trivelig begge plasser. Det var jo litt synd at jeg akkurat kom for sent til Gardermoen til å få med meg bombetrusselen og evakueringen, siden det hadde vært noe helt nytt. Samtidig var det jo deilig å slippe å stå ute og fryse, da.

Det som trakk meg til vår o store flyplass i dag, var at min eldste søster, Ingrid tok turen hjem fra India. For dere som ikke kjenner så godt til forholdene, kan jeg jo nevne at ho bor i India med sin mann, Sindre og deres datter, Jenny. De jobber som tracking-guider i Himalaya. Nå skal de imidlertid få et barn til, og de velger å legge siste innspurt til Norge.

Til høyre ser dere da pappa og min ikke fullt så gamle søster, Ragnhild (men allikevel storesøster, altså) vente i spenning...

De har herved ankommet, og det viser seg straks at her må det mer klær til. Det var jo ned mot 10 minusgrader!

Tenk at jeg ikke har sett dem på nesten et år! Det er litt sprøtt. Veldig stas at de skal være hjemme noen måneder nå.

Videre gikk turen altså til Nittedal (må ikke forveksles med Nissedal). Der var det bursdag til denne karen på høyre flanke. Erling André Nilsen fylte 27år i dag! Som dere ser har han begynt å trene på farsrollen, siden han plutselig kan bli far om et par uker. Kanina er en ålreit substitutt.

Disse stramme karene møtte opp i finstasen:

De er jo noen ordentlige tullegutter, da...

Ikke skap deg!

Grønland er et nydelig sted å bo, og en helt ny leilighet er heller ikke å forakte. Da er jo på en måte alt i skjønneste orden. Ting fungerer og det er stort sett varmt og godt innendørs.

For noen uker siden slo imidlertid idyllen sprekker. Plutselig hørtes et brak fra det ene kjøkkenskapet. Det var der servisene stod. Man åpner opp en skapdør, og det viser seg at festene til øverste hylle ikke har tålt presset! Dermed har glasshylla falt ned på hylla under, som igjen har falt ned på den nederste. Slikt skal vel ikke skje i en ny leilighet? Hvis noen ble usikre nå..svaret er nei! Så definitivt!

Overraskende nok ble det ikke knust så mye, men noe av mitt arvede servise gikk med. Noen vil kanskje tenke at dette må ha vært positivt, for da fikk vi rydda unna litt lissom og fikk bedre plass. Dette stemmer ikke helt, siden skapet ikke lenger var like medgjørlig, men vi hadde fortsatt nederste hylle tilgjengelig, da. Og ett skap til.

Hadde det bare sluttet her, tenkte vi. Men som dere da kanskje forstår, så skulle det skje mer. Her om dagen hørtes igjen et smell. Denne gangen var det det andre skapet. Det er skapet med glass og krus, og stor var derfor spenningen da jeg tok mot til meg og åpnet opp. Her var det den midtre hylla som hadde gitt etter. Heldige som vi var, ble bare to glass knust! Og enda bedre: Ingen av dem var mine!

Dette kunne ikke fortsette. Kjøkkenskap er da til for kjøkkenting? Og kjøkkenenet må da ikke være utstyrt med bare plastikk eller papp? Det er i såfall nytt for meg.

I dag har det vært en skapdame her. Og da er det ikke snakk om en person som har drøyd i det lengste med å fortelle omverdenen om at det er nettopp en dame hun er, men rett og slett en kvinne med sans for skap. Det viser seg at det var noe feil. Kanskje ikke det mest overraskende, men litt overraskende var selve feilen. Alle festene i skapene var plassert opp ned! Litt uprofesjonelt, eller?

De små gleder

Jeg spilte konsert på Café Ichtys med Authentic Delusion i går kveld. Syns det ble en ganske bra kveld. Greit med folk og fin stemning. Også var det jo hyggelig at mamma og pappa var der, da...

Et høydepunkt var allikevel da det dukket opp en kar på utsiden av vinduet. Jeg så ikke hvem det var med det samme, siden han stod og leste på plakaten vår utenfor, men han hadde en slags gitar på ryggen. Jeg tenkte med meg selv: Kan det være denne karen? Og det var nettopp det det var. Jonny Sjo.

Ikke bare stoppet han opp, han ble stående en liten stund og høre. Det er mulig det er barnslig, men jeg syns det var stas, jeg. Og når i tillegg øynene våre møttes en gang og begge smilte og hilste (eller no), var kvelden så godt som komplett. De små gleder...

Det magiske tidspunktet

Igjen har jeg vært ute og gått en sen kveld. Og det viser seg igjen – det skjer ting rundt kl.01. Denne gangen handler det ikke akkurat om et samfunnsproblem, men det er allikevel noe jeg ikke klarer å bli helt fortrolig med. Jeg kommer igjen gående. Mot meg kommer det noe, men jeg klarer ikke helt å si hva det er. Vesenet er ganske så tettvokst og bredskuldra og går relativt maskulint, men det som gjør det hele så mye mer innviklet er bekledningen. For det er da et skjørt jeg ser der borte? Det kommer nærmere, og jammen er ikke ansiktet ganske så godt dekket av sminke. Her har vi altså maskulin gange og bredskuldrethet som peker mot hannkjønn, men samtidig har vi skjørt(og det er ikke kilt) og en god dæsj med sminke, som peker desto sterkere mot det annet kjønn. Hva skal man da tenke? Verden har blitt innviklet, get.

Jeg fortsatte min vandring mot Grønland, og det er jo typisk at det er konsert på John Dee, da. Da er det jo umulig å komme seg forbi. Folk står ute og røyker til den store gullmedaljen. Og de er lissom ikke så veldig villige til å flytte på seg heller. Jeg var glad det var den lille bassen som var på ryggen idag – vanskelig nok det.

Nede ved Gunerius skjer det igjen spennende ting. Der står det en svær maskin med hjul. Hva heter det tro? Jeg kan lastebil, gravemaskin og truck, men hva heter alle de andre variantene? Uansett, den står hvertfall der. Og mellom seg og inngangen på Gunerius har den en lang sak, som i første øyekast ser ut som en liten rutsjebane. Hva? Tenker jeg med meg selv. Skal det bli sklie inn på kjøpesenteret? Skal folk heretter kunne ake inn inngangen? Dette er nytenkning. Her har kreative krefter fått fritt spillerom over spørsmålet: Hvordan trekke flere folk til kjøpesenteret? Og jeg må si at løsningen gir mersmak hos meg. Men så var det altså ikke det som var greia. Det var nok rett og slett bare en rulletrapp. Dette var imidlertid første gang jeg så en rulletrapp bli aktivt flyttet på. Vanligvis er den jo i bevegelse helt på egen hånd, til glede for mange og enhver.

Forresten har det blitt vinter her i Oslo. Hyggelig.

Samfunnsproblem til vurdering

Når jeg nå har fått meg blogg, hvorfor ikke ta opp et samfunnsproblem?

Rett som det er kommer vi alle i kontakt med dette problemet. Sjelden blir det imidlertid så direkte som det var for meg forrige kvelden.

Klokken var vel rundt 01, jeg var på vei hjemover og ante fred og ingen fare. Jeg hadde kommet meg trygt til Grønland da det kommer en ung mann mot meg, omtrent på min egen alder. Det er jo ikke så uvanlig, men det som var noe mer oppsiktsvekkende var at han gikk og drakk av en halvliters kartong med melk! Hvis dere nå lurer på om vi har kommet til problemts kjerne, så stemmer naturligvis ikke det. Hadde bare alle gjort som han, tenker nå jeg. Jeg er av de som fortsatt tror melk er sunt, nemlig.

Da vi var omtrent på høyde, skjedde det som fikk meg til å stusse litt. Han bare kastet fra seg melkekartongen. Og nå er vi kommet til sakens kjerne; forsøpling. Hvorfor i alle dager skulle han kaste fra seg den? Ok, det kan hende han ikke var tørst lenger, og det bebreider jeg han ikke for. Det kan skje den tørsteste. Men hvorfor ventet han ikke med denne handlingen til han kom til en søppelkasse? (Eller søplekasse, som vi sier her i øst.) Sånn for sikkerthets skyld snudde jeg meg etter han og så om det fantes søplekasser i umiddelbar nærhet, og der, rundt 5 meter foran han, var den!

Var han rett og slett utslitt av å gå og bære på denne halvliteren og bare måtte bli kvitt den så fort som mulig? Neppe. Hva var det da som lå bak? Er det ikke lenger tøft å kaste ting i søplekasser? Er det rett og slett ut? Det er i så tilfellet trist å høre. En mulig grunn er jo selvfølgelig at han kan ha sett meg og følt seg ille til mote av å gå der og bære på og drikke av noe så ukult som en kartong med melk på en onsdags kveld - Lille Lørdag. Som en måte å uttale: "Du tror vel ikke jeg går her og drikker melk?? Haaloooo, lizzm! Men jeg ser det som lite sannsynlig at jeg frembringer en slik tøffhet hos ungdom.

Uansett syns jeg ikke det er særlig pent med søppel liggende rundt omkring i gatene. Og det kan jeg ikke skjønne at andre heller finner behag i. Da er det jammen godt vi har folk som utfører sin samfunnstjeneste; som søppelplukkere. Jeg kunne selvfølgelig ha konfrontert den unge mannen med hans ugjerning, men det turte jeg visst ikke. I ettertid ser jeg at jeg i det minste kunne ha plukket det opp selv...

I'm in!

Hællæ!

Nå har jeg stått imot lenge og vel, men så ble det altså til at jeg tok steget inn i bloggernes rekker til slutt. Eller...det er vel ikke slutt ennå, det er jo nå det begynner. Vet ikke om jeg egentlig har noe å tilføre samfunnet på denne fronten, men jeg kan jo gi det en sjanse. Dessuten er jeg veldig fersk i gamet, så ikke forvent dere all verdens.

Dere er selvfølgelig hjertelig velkommen til å delta!