Opptatt kasse!

Vet ikke åssen det er med dere, men jeg liker godt å gjøre ting jeg aldri har gjort før. Gjøre noe for første gang. Det trenger ikke alltid å være så store greier, men det er noe med det å aldri ha gjort det før.

I dag har jeg vært i en butikk for første gang. Ja, jeg har jo vært i en butikk før, men altså aldri i denne butikken - aldri i denne butikkjeden i det hele tatt faktisk. De fleste nogenlunde opplagte lesere har nok allerede oppdaget logoen under her, og det var altså Lidl som fikk besøk av meg, den ellers så tro Kiwi-shopperen, i kveld.

Jeg har egentlig vært litt skeptisk til denne tyske kjeden som dukket opp i Norge i 2004. Har lurt på om dette egentlig er noe bra for norsk økonomi. Litt av den grunn, men også litt fordi jeg syns det er trygt og godt å handle i butikker jeg kjenner noe, har jeg drøyd besøket. Riktig nok har jeg vært innafor døra på Lidl en gang før, men da var det så mye folk der at jeg snudde og gikk ut igjen før jeg var inne i selve butikken.

Nå var jeg jo litt spent da, selvfølgelig, på om dette var et godt alternativ til Kiwi og Rema, som er mine favoritter. Det begynte helt greit. Planen min var å kjøpe brød og melk, først og fremst. Og brødene lå helt ved inngangen, var relativt rimelige og så greie ut. Jeg gikk videre innover, og det som slo meg var alle de ukjente produktene. Jeg kunne nesten like godt vært i en sjappe i Syden, sånn bortsett fra brunost og melkesjokolade og litt sånt. Noe annet som slo meg var alle som jobba der. Masse folk, kanskje 10 stykker som gikk rundt og plasserte ting i hyllene - og mange av dem var svenske.

Brød hadde jeg allerede skaffa meg. Så var det melk, da. De hadde Tine Melk. Ja, hvertfall hel og skummet. Lettmelk var det imidlertid utsolgt for, og det er det jeg stort sett drikker. Da gjaldt det å finne alternative løsninger. Jeg så en tysk melketype med lang holdbarhet, men det fristet ikke veldig. Har drukket lang holdbarhetsmelk i Tyskland for mange år siden, og det var ingen fryd for smaksløkene. Det ble i stedet en type sjokolademelk med det fengende navnet Mister Choc.

Hittil var opplevelsen av handleturen sånn passe. Brød og en nesten-melk var i kurven, og i tillegg hadde jeg plukket med meg et glass med kanel og bananer. Så var det tid for å betale. Det pleier egentlig å gå ganske radig unna. Faktisk er det ganske sjelden jeg er utsatt for lang kø i matbutikk. Er det mange på vei mot kassa, åpnes bare en kasse til. Her i Lidl-butikken på Grønland hadde de 4 kasser, men bare én var i bruk for øyeblikket. Og det var tydeligvis alt for lite, for det stod jo en 10-15 stk i kø!

Alle de flittige arbeiderne der inne gikk frem og tilbake, ved siden av køen og gjennom køen, men det så ikke ut til at noen ville ha noe med kassene å gjøre. Etterhvert dukket det opp en ansatt som lurte litt på dette, men det så ikke ut til at han hadde sertifikat for butikkasse selv. Så, etter å ha stått der i borti 10 min, kom det en som kunne dette med kasser og de befriende ord lød: Ledig kasse! Da gjaldt det å komme seg bort dit i en fei, men det er ikke noe jeg løper for, så det ble litt mer kø-ståing.

Da var det gjort! Jeg har prøvd Lidl. Og jeg må nok skuffe tyskerne med å si at jeg ikke kommer til å handle der igjen. Og jeg anbefaler heller ingen andre å gjøre det!

Gratulerer, Harald!

Dette var visst det beste bildet jeg fikk av Kong Harald på hans 70-årsdag, 21.02.2007.


Det var nærmest 17.mai-stemning i sentrum idag. Norske flagg på Karl Johan og masse folk foran Slottet(noe av grunnen til at det var vanskelig å få et godt bilde av kongen).


Stemningen var god, selv om noen reagerte litt på at ikke Kongen hadde noe på hodet. Han må jo passe på helsa, gamle mannen. Kong Harald har jo ikke akkurat flusst med andre ting på hodet heller. Finnes det ikke passende hodeplagg for menn i høye stillinger? Det er jo synd.

Pressen var på plass

Det samme var Marius og foreldrene

Før jeg forlot stedet måtte jeg jo også nesten ta en titt på statuen av mora til Kongen og disse isskulpturene som har dukket opp foran og ved siden av slottet. Skal vi tro værmeldingene, ser det ut til at de blir stående en stund. Og det passer jo bra, siden det skal feires ut uka. Vet ikke helt hvorfor jeg ikke er bedt.

Absolutt stemt

Som musiker kommer man stadig borti stemmeproblematikken. Da tenker jeg ikke på å stemme ved stortingsvalg eller kommunevalg, selv om det også er en god ting, men rett og slett å være samstemte - slik at ting ikke høres surt ut. Dette gjelder i band så vel som i orkester.

Her i landet liker vi å tenke, hvis man finner på å tenke på dette i det hele tatt, at enstrøken A ligger på 440 hertz, hvertfall i bandsammenheng. Både elektriske pianoer og elektriske stemmemasiner går ut ifra dette. Problemet kommer når noen pianostemmere, eller flygelstemmere, liker å gå sine egne veier. På flygelet i Filadelfia ligger for eksempel A på 442 hertz. Vet ikke egentlig hva som er bakgrunnen for dette. Kanskje man tenker at dette løfter sangen enda et hakk nærmere Gud? Eller låter det kanskje bedre?

Det er i hvertfall ganske upraktisk. Skal det her brukes synth i tillegg til flygel, må synthen stemmes et par hertz opp, og dette er det ikke alle som vet hvordan man gjør. Og gitarister og bassister bør helst benytte en stemmemaskin som det går an å gjøre noen innstillinger på, og det kan ikke alle maskiner.

For oss som har gleden av å spille med en trekkspiller, dukker det samme problemet opp. På trekkspill er det som regel også nemlig 442 hertz som gjelder. Så da må jeg stemme opp bassen, for så å stemme den ned igjen til neste øvelse.

I noen andre land er det andre mål som gjelder. Hva i all verden er poenget med dette? Hvorfor kan man ikke bare bli enige?

Hva med de som har absolutt gehør? Hvor er den absolutte A'en? 440 hertz? 442 hertz? Noe helt annet? De burde jo nesten være målestokken.

Jaja, de fleste slipper å bekymre seg for dette. Og det er jo heller ikke noe jeg går og irriterer meg over daglig, men jeg syns det er litt tåpelig, da!

Billett eller ei?

Har du gått en del på konserter har du kanskje lagt merke til at man veldig ofte bare får et stakkarslig stempel i døra. Dette gjelder hvertfall på et stort antall utesteder i Oslo-området. Noen ganger kan man til og med risikere å rett og slett bli tegnet på i inngangspartiet. Ved hjelp av en tusj blir man påført en prikk, strek eller krusedull på hånda, eller forsåvidt der på kroppen hvor man helst vil ha den. Jeg syns begge disse variantene blir litt stusselige - både som musiker og som publikummer.

Hva har vel det å si? tenker den observante leser. Du syns kanskje det er deilig å slippe å drasse rundt på dette ekstra papirrusket. Da er vi nok litt uenige. Som publikummer har jeg tidligere hatt (og har kanskje litt fortsatt) en trang til å ta vare på slike små minner. Men etter at jeg ble selvstendig næringsdrivende har det også dukket opp et annet element; nemlig det faktum at jeg kan skrive av konserter på firmaet. Uten billett eller kvittering blir dette imidlertid problematisk.

Som musiker er det vel mer at jeg syns det er moro å bli gjort litt stas på - at noen har tatt seg den fliden å trykke opp billetter for mitt band. Konserten virker også noe mer seriøs med trykte billetter.

Uansett. På fredag hadde jeg en god opplevelse på denne fronten. Bare se på dette:

Dette er billetten sin. Kan ikke huske å noen gang ha spilt konsert hvor billettene var av slik kvalitet, men så kosta det jo tross alt 200kr å komme inn óg! (Gruppepris på 175kr ser det ut til..)
Godt å se navnet, altså Balkansemblet, trykt på billetten.

Uttrykk til besvær

Nå i disse VM-tider kan det dukke opp ord og uttrykk som kan være litt vanskelig å få tak på. Noen har med den spesielle idretten å gjøre, andre er mer generelle utrykk eller ordtak som flettes inn i sammenhengen. For dere som ikke har fått det med dere, er det altså VM i skiskyting og alpint om dagen.

Skiskyting er en klar favoritt

Tilbake til saken. Her om dagen dukket det opp et artig lite uttrykk, nemlig Å reise kjerringa. Jeg har hørt uttrykket før og kjenner også betydningen sånn nogenlunde. Det innebærer å gjøre noe bedre enn forrige gang. Å snu om på noe som var for dårlig på en måte. Men hvor i all verden kommer det fra? Og hva er bakgrunnen? Hvorfor skal kjerringa i det hele tatt trekkes inn?

Det kan ha vært en kar som var fryktelig lei av at kjerringa, som i kona, lå og dro seg på sofaen hele dagen, sånn at han måtte gjøre alt husarbeidet. Hver dag tenkte han med seg selv: I morgen den dag skal jeg reise kjerringa. Men det ble aldri noe av. Kjerringa ble liggende. Han var for feig denna karen. Og for snill - dumsnill vil noen si.

Kanskje reise ble brukt som et annet ord for å løfte? Det var nemlig en annen kar som hadde hørt at det å bære kona si, eller kjerringa, over dørkarmen var noe av det mest romantiske som fantes. Det var bare det at han var så liten og pinglete og ho ikke akkurat var det, så han hadde aldri turt. Men én dag sa han til seg selv: I dag skal jeg jammen ta å reise kjerringa, get. Det gikk heller dårlig det, ettersom jeg har hørt, men tanken var god.

Det kan også ha vært en barmhjertig samaritan-historie som har vært med på å forme dette uttrykket. Vi vet jo alle at gamle kjerringer har en lei tendens til å brekke lårhalsen på glatt føre. Og da blir det jo fort et tema om hvem som skal ta på seg oppgaven å reise kjerringa, for å si det sånn.

Eller er det kanskje noe helt annet som ligger bak? Jeg vet ikke.

VM i feil sjanger

Da har jeg opplevd det óg. Å avbryte en spillejobb bare få timer før konsertstart. Nå skal dere høre her.

Det har seg sånn at SoulSystem ble kontaktet av Emergenza Music Festival (eller no sånt) for en tid tilbake med forespørsel om vi kunne tenke oss å delta. Dette hørtes jo interessant ut, siden de da måtte ha vært inne på hjemmesida vår og sett og hørt litt hva vi driver med. Etter litt fram og tilbake ble vi enige om at dette skulle vi gå for!

Greia med denne festivalen er at den er verdensomspennende, og den har et relativt viktig konkurranseaspekt ved seg. De 4 beste bandene fra første runde går videre til semifinale. Deretter er det finale, så skandinavisk finale og til slutt verdensfinale. Dette gjør jo ikke ting mindre spennende. Forresten skal det sies at det er publikum som stemmer fram de beste.

Noen forberedelser måtte gjøres:

• 2 møter med utenlandske folk fra festivalledelsen, der vi blant annet betalte 750kr for å få delta.


• En ny gitarist måtte fremskaffes, siden Knut Olav Skyttemyr farter rundt i landet med Idol-Maren om dagen. Håkon Sagen tok jobben!


• Bente Ulleland, vår fremragende vokalist, måtte ta turen fra Risør.


• Vi måtte finne låter og øve litteranne.

Nå var dagen her, og det viste seg at gitaristen hadde feber og pianisten var heller ikke i toppslag. Allikevel var planen å gjennomføre detta vi hadde starta på. Vi møtte opp på spillestedet litt før lydsjekktid og så plakaten over kveldens utfordrere; det var hardrock og metal i skjønn forening, med et hederlig unntak i et rappeinnslag. Det var da vi begynte å tenke på hvordan vi strengt talt passer inn i bildet.

Vi gikk innenfor og fikk med oss lydsjekken til flere av de andre bandene, og det gjorde oss ikke akkurat mindre usikre på hva vi egentlig gjorde der. Det var spill så høyt man kan og med så mye fuzz som mulig-stemning. Jeg må si jeg fikk litt Ungdommens Kulturmønstring-flashback. Et avisklipp på veggen som ga arrangementet betegnelsen VM i rock gjorde ikke situasjonen noe bedre.

Og der stod vi, da. Et soul-coverband. Vi liker musikken vår, men hva er sjansene for at noen andre i dette lokalet kommer til å glede seg det minste over våre slowe grooves. Sannsynligheten er vel heller liten. Da kom spørsmålet opp: Skal vi rett og slett trekke oss? Vi har jo egentlig ingenting her å gjøre. Men det kan vel hende noen vil like det vi gjør? Også har vi jo betalt 750kr for dette. Men er det verdt å ta sjansen og muligens bli pepet ut av scenen?

Som dere alt har fått vite, feiga vi altså ut. Jeg benyttet jo denne in medias res-teknikken, der man på en måte begynner midt i handlingen for så å se på det som har skjedd tidligere. Tom Andreas fikk æren av å fortelle arrangøren at vi trekker oss, siden det var han som ivret mest for dette. Da vi nå hadde to sjuke personer i bandet, ble det jo lettere å ro seg unna enn det fort kunne ha blitt.

Da slapp vi altså å ødelegge øra våre i kveld. I steden ble det en rolig kveld i Linstows gate, med pizza fra Bislett kebab house (de har tilbud nå) og kanelsnurr (kanel i svingane altså), cookies og litt kaffe faktisk. Blues Brothers på skjermen var heller ikke feil. Noen bilder fra kvelden må med: