Skokasting går aldri av moten virker det som. Senest i dag ligger det et klipp ute på VG Nett fra Tyrkia, der en student kaster skoen sin på direktøren for det internasjonale pengefondet.
Det vi husker best er vel skokastene som rammet George W. Bush en tid tilbake:
Jeg lurer litt på om dette er planlagte handlinger - om de har med seg ekstra sko lissom? Ellers tviler jeg jo strekt på om man får skoen igjen i etterkant, og da må man jo gå hjem igjen uten sko.
Det kan virke som skokasting er ganske in i India óg. Her er det noen klipp fra Østen. Legg spesielt merke til skokast nummer to. Det virker på en måte ikke som han mener det helt. Har han kanskje bare fått beskjed om å gjøre det, men han vet ikke egentlig hvordan man gjør det på riktig måte? Det er mer som en liten kommentar man kan velge om man tar hensyn til eller ei. Ja, eller så skal han bare levere tilbake en sko han lånte av Mr. Home Minister. Det er selvsagt også lov å merke seg det indiske tonefallet her:
Hva kan være grunnen til denne store interessen for sko? Er det fordi de vanligvis befinner seg langs bakken og dermed er møkkete eller urene? Har det noe med Khrusjtsjovs skobanking mot talerstolen å gjøre? (Noe som forøvrig muligens aldri har skjedd.)
Nei, vi skal visst mye lenger tilbake. Allerede i Salmenes Bok i Det Gamle Testamentet finner vi:
"Men Moab er mitt vaskefat, på Edom kaster jeg min sko. Jeg triumferer over Filisterlandet."
Skokasting kan virke som å være utenfor tid og rom.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
1 kommentar:
He he.. morsomt hvordan han siste får skoen i retur, med etter sigende et langt bedre treff.
Legg inn en kommentar