Hva skal ordet hete?

For oss som er oppvokst her i landet, er ikke norsk spesielt vanskelig, og som regel sier det seg selv hvor trykket på ordene skal være. Det er allikevel noen ord som ikke er så selvsagte.

Kommentatorer dukker stadig opp på tv - særlig i sammenheng med sportslige aktiviteter. Og da hører jeg som regel at trykket ligger på o'en, men jeg tenker at trykket egentlig burde ligget på a'en. Det samme gjelder ord som rektorer, lektorer, mentorer og sektorer, der jeg føler trykket bør ligge på den første e'en. Hva er riktig? ER det noe som er riktig og noe feil?

Noen sliter også med å plassere trykket på enkelte navn. Det gjelder først og fremst i indre trakter av Østfold, og muligens også på Hedmarken. Mathias blir fort til Matthias, Marie blir fort til Marrie, og Emil blir fort til Emmil. Her føler jeg kanskje at de som eier navnet må få ha litt å si på uttalen.

Oslo - byen med det store utvalget

Det er ytterst sjelden jeg oppsøker sportsforretninger. Jeg har rett og slett ikke det store behovet. Nå har det seg imidlertid slik at jeg har et kne som ved ujevne mellomrom beveger seg i en retning det slett ikke er skapt for å bevege seg. Dette skjer først og fremst når jeg spiller fotball. Jeg kunne selvsagt latt være å leke meg med den ballen, men det er bare det at jeg syns det er veldig moro.

Så derfor tenkte jeg at tiden var inne for å handle inn en form for knestøtte. Men hvor i all verden finner man det? Jo, det må vel være i sportsforretninger. Det neste spørsmålet blir jo da: Hvor er nærmeste sportsbutikk? Etter å ha tenkt meg om et øyeblikk syns jeg å huske at jeg har gått forbi en slik en like ved Sentrum Scene. Så da var målet klart, og jeg la i vei.

Og ganske riktig. Sportshuset ligger på hjørnet før Sentrum Scene. Der var de riktig så imøtekommende, men størrelsen de hadde var kun XS, og det blir litt snaut. Ekspeditøren spurte om han skulle ringe butikken i Grensen, for å høre om de hadde den der. Og det var jo topp. Så altså finnes det også en liknende butikk i Grensen? Ikke verst. De hadde en mer passende størrelse, men det var med åpning midt på kneet, og det trodde han kanskje ble mer varme enn støtte. Men hvis du tar turen ned i Storgata finner du både G-Sport og Sport 1. Jasså? Gjør jeg det? Det var veldig med sportsforretninger, da!

Da var det bare å legge i vei. Først var det inn på G-Sport. Der fant jeg heller ikke min størrelse, og det var heller ingen som ville hjelpe til. Sport 1 hadde også dårlig med størrelser. Jaja, da får jeg vel prøve igjen en annen dag, tenkte jeg på vei ut av butikken. Men sportsbutikkbransjen ville det annerledes. Skrått over veien lyser det imot meg: Intersport.

Tenk at det finnes så mange sportsforretninger på et såpass lite område. Og tenk at jeg ikke har lagt merke til en eneste en av dem før! (så godt som hvertfall) Når det viste seg at heller ikke Intersport hadde min størrelse, begynner jeg jo å skjønne hvorfor det må så mange butikker til...

For å prøve et siste sted før veien gikk hjemover, tok jeg turen bort på XXL - noen meter bort i gata. Har ikke akkurat løpt ned dørene der heller, og derfor visste jeg ikke helt hva man kunne finne der. Det viste seg imidlertid at dette var butikken med det største utvalget - hvertfall når det gjelder knestøtte. Der hadde de både small og medium. Jeg tok med meg begge på prøverommet og fant ut at medium var mest passende.

Da var det bare å traske hjemover, glad og lykkelig over fangsten og godt fornøyd og litt overumplet over antallet sportsforretninger denne byen har å by på.

Fyllesjuke tiggere er ikke som andre tiggere

Det er mange type tiggere rundt i Oslos gater. Vi har disse som man ser eller hører trenger pengene til alkohol eller stoff. Noen sitter og spiller et instrument; det være seg trekkspill, tamburin, gitar eller saksofon. Det har også blitt stadig flere Øst-Europeiske tiggere, som muligens er del av en større liga.

Noen skriver en lapp eller plakat som forteller hva de trenger og hvorfor. Noen bare spiller og/eller synger og har en gitarkasse eller noe liknende stående i forkant. Noen går rundt og rister på et beger hvor de allerede har fått litt penger, mens andre bare sitter med et beger foran seg og håper på det beste.

Vi har også de som tar kontakt med kommentarer som: "Du har ikke noen kroner og avse?" eller "Kan du hjelpe meg med en tier til bussen?" Andre tar i litt ekstra og sier: "Du har ikke en million og avse?" Dette syns jeg er ganske festlig, selv om jeg ikke har opplevd det selv.

Nå har jeg imidlertid vært vitne til en ny variant. Søndag, litt utpå dagen, er jeg ute og går og blir stoppet av en ung gutt som sier:

"Har du mulighet til å hjelpe meg med et par kroner til en øl? Jeg er så fyllesjuk, se."

Han skal ha for ærligheten, men det innbyr ikke akkurat til å grave dypt i lomma, må jeg ærlig innrømme.