Søndag - mulighetens dag

I dag har vært en av de søndagene med veldig mange muligheter - eller...fram mot søndagen, da. Noen ganger skal alt komme på samme dag:

• I utgangspunktet var planen å spille i Slottskapellet kl.12.
  
• Så kom spørsmålet om jeg kunne spille på G16 i Storsalen. Det ville akkurat la seg gjøre i forhold til Slottskapellet, så det sa jeg ja til.
  
• Deretter kom spørsmålet om spilling i Filadelfia kl.19. Det måtte jeg jo da bare takke nei til.
• Og jammen kom det også en forespørsel om Filadelfia kl.11. Det måtte også pent avslås.
• Så fikk jeg melding av min kontakt på G16 om at det plutselig var to bassister som skulle spille på samme gudstjeneste. Da blir det som kjent for mye bass i monitor, så da hadde jeg igjen søndagskvelden fri.
• Når jeg da plutselig fikk høre at FFK (altså Fredrikstad FotballKlubb) skulle spille mot Lyn på Bislett, tenkte jeg at dette jo var en gylden anledning til å få med meg dette.
• Men det var ikke over! I går fikk jeg spørsmål om jeg kunne tenke meg å spille på G19 i Storsalen. Hmmm...ja, det kunne jo vært hyggelig.
• Før jeg fikk sagt i fra om jeg var klar eller ei, så kom det en ny beskjed angående G16: Den andre originalbassisten slet med bilen sin og kom seg mest sannsynlig ikke på gudstjenesten. Da hadde jeg igjen muligheten.
• Om ikke dette var nok, så fikk jeg også muligheten til å spille gudstjeneste kl.11 i Haslum kirke, siden den samme bassisten slet med bilen..
  

Til slutt ble det Slottskapellet og G19, og alle var enige om at det hadde vært en fin dag. Ja, jeg var enig med meg selv i det minste.

Sånn er det å være kristen frilansbassist i Oslo...

Tiden er moden

Har russen sprunget ut allerede?! Jeg mener da bestemt at det var noe som skulle skje 1. mai? Men nå ser jeg de røde, velkjente klærne i hver en park og på hvert et gatehjørne. Hva har skjedd? Har man funnet ut at to en halv uke var litt for lite for å komme i skikkelig feststemning?
Lykke til med eksamen...

Marsblogg

Jeg har satt meg som mål å ha minst ett blogginnlegg i måneden. Så da var det jo på tide nå.

Det er påsketid og ferietid, og jeg har tatt turen til Østfold og Saltnes. I kveld har jeg sendt inn svar på Påskenøttene til Roald Øyen. Jeg vant ikke denne gangen heller, men riktig svar var det hvert fall.

Ellers blir nok påska ganske rolig. Kanskje jeg får med meg noen gudstjenester og blir minnet om hva påska egentlig handler om. Også blir det nok litt krim, siden jeg er godt i gang med den tredje boka til Stieg Larsson. Ser frem til Oppstandelseskonsert i Gamlebyen på søndag og FFK-Alta på Fredrikstad Stadion på mandag!

Hvis jeg er heldig, så dukker det opp noen gode bloggetemaer her og der.

Musikkens verden

Musikk er et viktig hjelpemiddel - også i OL. Én ting alt som blir spilt, både underveis i de forskjellige grenene, og i pausene mellom - med forrige løp i sakte film. Noe annet er alle musikalske uttrykk som finner veien gjennom de mange reportere.

Her sitter jeg og ser på superkombinasjonen i alpint, og jammen er det ikke Ligeti som har ledelsen! Og som om ikke det var nok, så dukker det opp enda et kjent navn:

Reich mistet litt takten før han gikk inn i det urytmiske.

Noe senere:

Bode kjører som bare han kan - jazzer på.

Og i skisyting følger Liv Grete opp med at enkelte utøvere har vanskelig for å holde rytmen til de andre.

Takt og rytme virker å være fundamentalt i det meste. Takt og tone er heller ikke å forakte...

Eg er bare ein mann

Da har jeg vært ute og måka snø og felt et tre.
Sånn! Da har jeg sagt det.
Er det noen gang man virkelig kan
føle seg skikkelig som en mann,
så er det jo nettopp i slike stunder,
når det riktig livner i lunder.

Nå har vel det uttrykket med våren å gjøre,
og det passer kanskje dårlig i slikt vinterføre.
Men hva gjør man vel ikke for litt rim?
Eller annet som kan gi lim
til et dikt i løse former -
kun med enkelte normer.

Vinter på Østlandet

Pappa og Onkel Anders på jakt etter det perfekte juletreet.

Vinter på Saltnesfjellet.

Et par vinterglimt fra Stange.

Lett å bli støtt

Jeg har en tendens til å få støt relativt ofte, både når jeg hilser på folk og når jeg tar på andre ting. Hvorfor skjer nå egentlig dette?

• Har jeg for mye spenninger i kroppen?
• Kan det være at det blir en elektrisk stemning uansett hvor jeg er?
• Eller lever jeg bare et litt for strømlinjeformet liv?