VM i feil sjanger

Da har jeg opplevd det óg. Å avbryte en spillejobb bare få timer før konsertstart. Nå skal dere høre her.

Det har seg sånn at SoulSystem ble kontaktet av Emergenza Music Festival (eller no sånt) for en tid tilbake med forespørsel om vi kunne tenke oss å delta. Dette hørtes jo interessant ut, siden de da måtte ha vært inne på hjemmesida vår og sett og hørt litt hva vi driver med. Etter litt fram og tilbake ble vi enige om at dette skulle vi gå for!

Greia med denne festivalen er at den er verdensomspennende, og den har et relativt viktig konkurranseaspekt ved seg. De 4 beste bandene fra første runde går videre til semifinale. Deretter er det finale, så skandinavisk finale og til slutt verdensfinale. Dette gjør jo ikke ting mindre spennende. Forresten skal det sies at det er publikum som stemmer fram de beste.

Noen forberedelser måtte gjøres:

• 2 møter med utenlandske folk fra festivalledelsen, der vi blant annet betalte 750kr for å få delta.


• En ny gitarist måtte fremskaffes, siden Knut Olav Skyttemyr farter rundt i landet med Idol-Maren om dagen. Håkon Sagen tok jobben!


• Bente Ulleland, vår fremragende vokalist, måtte ta turen fra Risør.


• Vi måtte finne låter og øve litteranne.

Nå var dagen her, og det viste seg at gitaristen hadde feber og pianisten var heller ikke i toppslag. Allikevel var planen å gjennomføre detta vi hadde starta på. Vi møtte opp på spillestedet litt før lydsjekktid og så plakaten over kveldens utfordrere; det var hardrock og metal i skjønn forening, med et hederlig unntak i et rappeinnslag. Det var da vi begynte å tenke på hvordan vi strengt talt passer inn i bildet.

Vi gikk innenfor og fikk med oss lydsjekken til flere av de andre bandene, og det gjorde oss ikke akkurat mindre usikre på hva vi egentlig gjorde der. Det var spill så høyt man kan og med så mye fuzz som mulig-stemning. Jeg må si jeg fikk litt Ungdommens Kulturmønstring-flashback. Et avisklipp på veggen som ga arrangementet betegnelsen VM i rock gjorde ikke situasjonen noe bedre.

Og der stod vi, da. Et soul-coverband. Vi liker musikken vår, men hva er sjansene for at noen andre i dette lokalet kommer til å glede seg det minste over våre slowe grooves. Sannsynligheten er vel heller liten. Da kom spørsmålet opp: Skal vi rett og slett trekke oss? Vi har jo egentlig ingenting her å gjøre. Men det kan vel hende noen vil like det vi gjør? Også har vi jo betalt 750kr for dette. Men er det verdt å ta sjansen og muligens bli pepet ut av scenen?

Som dere alt har fått vite, feiga vi altså ut. Jeg benyttet jo denne in medias res-teknikken, der man på en måte begynner midt i handlingen for så å se på det som har skjedd tidligere. Tom Andreas fikk æren av å fortelle arrangøren at vi trekker oss, siden det var han som ivret mest for dette. Da vi nå hadde to sjuke personer i bandet, ble det jo lettere å ro seg unna enn det fort kunne ha blitt.

Da slapp vi altså å ødelegge øra våre i kveld. I steden ble det en rolig kveld i Linstows gate, med pizza fra Bislett kebab house (de har tilbud nå) og kanelsnurr (kanel i svingane altså), cookies og litt kaffe faktisk. Blues Brothers på skjermen var heller ikke feil. Noen bilder fra kvelden må med: